Den mimetiske hage
Begreper som "grålysning" eller "skumring" er ikke knyttet til våre personlige meterologiske observasjoner,
men knytter seg til væren som helhet. Enkeltord henviser ikke til sine betydninger, men sideveis til andre ord.
Sansene gir oss ingen betydninger, men vi får en mengde feilslutninger og misoppfattelser som vi kan ha god
bruk for i arbeidet med å bevege oss sideveis. Vi kaller de kanskje feilslutninger i dag, men de er egentlig
rester av våre mimetiske evner, som vi har mistet. "Det er åpenbart at den sansbare verden for det moderne
mennesket har beholdt kun minimalt med rester av de magiske korrespondansene og analogiene som folk i eldre
tider kjente til." sier Walter Benjamin. Når vi i dag syns noe er vakkert er det fordi vi kjenner igjen dette
vi har tapt. Vi står og ser på et ruinlandskap av sammenhenger uten lenger å kunne bruke evnen som skulle sette
alt i system. Vi ler litt nervøst. Man kritiserer systematikk og systemer for å være virkelighetsfjerne, fjerne
fra enkeltobjektene, og hierarkiske, patriarkiske, dualistiske og alt som er galt med tenkning. Men systemer kan
også være analogiske, surrealistiske, erotiske, frigjørende. I hagen jobber man mimetisk igjen og sammenstiller
formene på stadig nye måter og rekkefølger. Ideen om forstadens hus med hage ble skapt som et politisk prosjekt
i mellomkrigstiden for å gi arbeideren tilgang til oppbyggelig skjønnhet som fritidsaktivitet og muligheten til
å ha en kjøkkenhage hvis det skulle bli hungersnød. I dag er det politiske prosjektet å holde vedlike evnen til
å produsere og gjenkjenne nye og eldgamle likheter og sammenhenger i mangfoldet av det sansbare. Å holde i live
denne sansen for kompleksitet i en verden som stadig reduserer alt til det samme. Det føles som man i hagen er
som Chaplin i en stumfilm, i en glemt dans av bilder uten lyd. Metervis av film på klipperommet. Prosessen deles
opp i ulike faser, som et diagram fra gamle vitenskaper. Erfaringen selv er uten oppdeling, men her ligger den
foran oss, steg for steg, klipp etter klipp. Alt er selvklart, gjennomlyst. Et plutselig vindkast får meg til å
stoppe opp der jeg sitter på kne. Hånden klipper videre på automatikk.
- Espen Sommer Eide (for the exhibition ‘I én hånd’ at Trafo Kunsthall, Asker)
A quarter to midnight will be alright
As the day progresses, the sun moves across the sky, causing the shadow of the object to move and
indicating the passage of time.
Time as we know it is a human construct. A grand old illusion that serves only to record time as we
experience it. Measurements, calendars, clocks and such, are all insufficient man-made tools that
serve to calculate and structure reality in ways that uphold our misconstrued understanding of a very
complex compound.
Lightyears, wormholes, and dreams of different dimensions shed a small light on the sundials of
the human notion of time. Perhaps this is why we dream of time travels and other newer ways of tracking
and tracing. Could it be that people are simply inclined by the impulse to record, measure and document,
explain, and structure the otherwise abstract and maybe out of curiosity there appear a fear of losing
sight or perspective or even worse to vanish ...which we will.
It might be the hope of a small record surviving us and our subjective observations that could probably
be the closest testament to an afterlife that we could grasp and this is the gift everyone leaves behind
for the next to rediscover, reinterpret and rearrange.
“Time is the substance from which I am made. Time is a river that carries me along, but I am the river;
it is a tiger that devours me, but I am the tiger; it is a fire that consumes me, but I am the fire.”
- Jorge Luis Borges
We are time, there is no record without us. This is a comfort and a pain all the same. Whatever records
we make or systems we invent - that is time left behind. Recorded and constructed in whichever form that
might be, faulty for sure, but a human ruler of what was, is and might be.
Regardless, how can anyone hope for the perfect measurement? When we are making up the tools and the
rules.
The exhibition ‘A quarter to midnight will be alright’ is an honest attempt to explore the multitudes of
time, cause and effect that unfolds in a different language to that of science, mathematics and physics,
perhaps a feeble attempt to insist upon art as a forth language similar to a fourth dimension, a language
unknown but nevertheless here.
- Mathilde Carbel (for the exhibition ‘A quarter to midnight will be alright’ at Gyldenpris Kunsthall, Bergen)
It's so real
All dreams distorted memories, all so real, the diffused image pleases, it feeds on the flashback, eases the senses,
flows with the flashes, mutates the mind, allowing all anger to recede, reveal reason as assumed axioms, on a beach
of bogus, because we sweep the senses of sweet sworn statements, when feelings fades, forces to tease us, the withered
image witness the innocent message, leaves us eerie, in earnest awe, the movement dithers, joggles, flickers, jiggles,
undulates us honestly, motion means me, we wallow in ineptness as the firm and tenacious torn, allows the mind to see
the rarity of a replica, an angel in the ashes, seemingly sown, sweet are these reasons, to blur an equilibrium never
quite neither or, barely born, we witness these scattered emblems of sorrow, that time passes, leaving us withered,
wounded and waned, the weak image shall wake again, in amnesia; the retro, the old world, nostalgia the schema, to
seemingly show us, only the what’s now is nailed as won, vagrant verisimilitude, the name of the game, the nuts and bolt,
essence of essence, senses swallow sentences, we relinquish maxims to embrace the haze, sorrow in silence, in sensible
sorrow sadness sores, I close my conviction, till another tomorrow, from now to eternity, in the offing, just around
the corner, from here on in, approaching credenda, when uncertainty is what should set the agenda, oh, how we measure
and mumble, and struggle and stumble, all facsimiles a false fumble, a forced rhyme rising upon us, witness the weak,
the dazzle duplicated, rises the rulers, ravenously riven, the naked now, the paramount keen, an imprint, the ersatz,
the xerox of soliloquy, a copy, of a copy, of a copy, sui generis wiped out, torn down, tarnished, damaged, and wasted,
a triangle temple, the mirage of morgana, seen, then unseen, pax inertia, a new déjà vu, blanked out, then dreamed,
drumming the humdrum, somehow sensed, in a phantasm, within a daydream, so surreal.
- Kristian Skylstad (for the exhibition ‘It's so real’ at Noplace, Oslo)